Noen dager er man glad, og andre dager er man litt mørk til sinns. Slik er det nok med de aller fleste av oss.
Noen dager befinner man seg midt imellom, hvor man gjerne blir liggende og vippe mellom to sinnsstemninger. Det skal ingenting til for å vippe deg opp, og like lite til for å sende deg nedover mot den kjelleren lyspærene for lengst har blitt skiftet på.
Noe som da er helt sikkert er at jeg for min del, ubevisst velger melankolien. Ubevisst velger jeg å høre på Sigur Ros, Anthony, Portishead osv, selv om jeg vet at Casio-kids eller James Brown hadde vært mye bedre for meg og sikkert hivd meg opp i taket med katapult-speed... Og jeg hadde antageligvis blitt der.
Men det er liksom ikke tiltrekkende å velge de muntre valgene. Hvis melankolien allerede har fått litt innpass, er man liksom for svak til å ikke fortsette litt lenger nedover den stien...
Litt synd at man ikke alltid kan bruke feel-good music til oppmuntring, fordi man må først være i en "feel-good"-modus for å sette det på...?
Hjernen er merkverdig.
