Melankoli

Noen dager er man glad, og andre dager er man litt mørk til sinns. Slik er det nok med de aller fleste av oss.

Noen dager befinner man seg midt imellom, hvor man gjerne blir liggende og vippe mellom to sinnsstemninger. Det skal ingenting til for å vippe deg opp, og like lite til for å sende deg nedover mot den kjelleren lyspærene for lengst har blitt skiftet på.

Noe som da er helt sikkert er at jeg for min del, ubevisst velger melankolien. Ubevisst velger jeg å høre på Sigur Ros, Anthony, Portishead osv, selv om jeg vet at Casio-kids eller James Brown hadde vært mye bedre for meg og sikkert hivd meg opp i taket med katapult-speed... Og jeg hadde antageligvis blitt der.

Men det er liksom ikke tiltrekkende å velge de muntre valgene. Hvis melankolien allerede har fått litt innpass, er man liksom for svak til å ikke fortsette litt lenger nedover den stien...

Litt synd at man ikke alltid kan bruke feel-good music til oppmuntring, fordi man må først være i en "feel-good"-modus for å sette det på...?

Hjernen er merkverdig.

Tanker i dikt

Talk again
and share some weight
Broken bonds
Tie them on

A road lays down
to measure your feet
Act is tight
Anguish unfeigned

Hey are you here?
In between your ears
Once you were so clear
Bring yours sincere

A trace of joy you left in my head
while shades of grey was hiding in yours

Grigorij Perelman II

I mitt innlegg om det matematiske geniet, skrev jeg mer eller mindre at det vedlagte bildet kanskje var det eneste skumle bildet som var blitt offentligjort av denne mannen. Da særlig med tanke på settingen, den dystre stemningen, klovnehåret osv. Jeg ser at jeg desverre blir nødt til å korrigere meg selv...

"Commodore 64" nostalgi

Commodore 64 kommer i ny utgave snart, og det er i bunn og grunn noe jeg synes er meget gøy å lese. Helt til jeg tenker over at det aldri kommer til å bli det samme igjen. Dette blir jo en rask og til de grader oppgradert splitter ny spillkonsoll. Jeg savner derimot den gamle nostalgiske boksen som "knirkeskrangle-loada" etter hver KASSETT man stappa inn i dens gap, etter hvert fullendte skjema, eller bare tenkepausen den trengte i ny og ne.


Aahh. Spenningen og forventningene. Ventingen gjorde ikke så mye. Det var jo så fantastisk og flott og gøy!

Tror ikke forventningen og tålmodigheten er like bra idag....

Grigorij Perelman

Hvem trenger å se japanske skrekkfilmer, zombiesplættere og psykiske thrillere når man har Grigorij Perelman å titte på. Dette russiske matematiske geniet som løste den såkalte "Poincare-formodningen" og dermed ble vinner av intet mindre enn seks millioner blingser, må være noe av det skumleste jeg har sett. Hvertfall noe av det skumleste som må befinne seg i Russland, og det trass i at tjetjenske opprørsledere herjer i landet om dagene. (Det blir heller grusomt og liksom en annen slags "skummel" igjen...)

Se på dette bildet. Se på det!!



Denne mannen er 43 år, bor hjemme hos mor, og er nesten aldri å se ute av huset. Han takket nei til pengepremien og vil ikke ha verken oppmerksomhet eller status for å ha løst denne store matematiske gåten. (Hvilket som faktisk gjør han veldg kul etter min smak da. I tillegg til skummel da selvfølgelig)..

Så for å oppsummere:
Han er hårete med en "seriemorder a la' klovne" sveis. Han lusker i vinduet sitt, går aldri ut og bor hjemme hos mor (som kanskje ligger i kleskapet for alt det vi vet...

Litt som med tarantella'er og blekkspruter egentlig. De er noe av det mest skremmende som finnes på denne kloden, men åhhh......så fantastico kule!!

Jaja nok om russere og matte. Jeg er jo overdrivelsens mester. Det er egentlig bare dette bildet han ser VELDIG skummel ut på.. eller??

To pluss to er fem!